Innhold: Fortrinn i fare | Vår anbefaling | Fra ord til handling
Norge har i 150 år skrevet et fantastisk krafteventyr, og skapt et konkurransefortrinn knyttet til rikelig tilgang på fornybar kraft. Vi har fått det til ved å ta i bruk våre unike naturressurser, som også har lagt grunnlaget for at vi har fått verdens beste kraftsystem i dag. I tillegg har Norge et nærmest ubegrenset skaleringspotensial for kraftproduksjon, med mer enn ~1900 TWh ubenyttet teoretisk kapasitet fra våre fornybare naturressurser. Dette tilsvarer mer enn elleve ganger så mye som den totale kraften vi produserte i 2022.
Konkurransefordelen er nå i faresonen
Konkurransefortrinnet har bidratt til fremveksten av en rekke norske industrieventyr. Det har også vært en avgjørende innsatsfaktor for flere næringer – trukket frem i fjorårets «Norge i morgen 2022»-rapport.
Men, dette konkurransefortrinnet er nå i fare.
Høye ambisjoner for elektrifisering, utslippskutt og utbygging av ny kraftintensiv industri i Norge og Europa er forventet å øke kraftetterspørselen med 30-90 prosent frem mot 2040. Samtidig har utbyggingstakten av ny kraftproduksjon i Norge stagnert. Norge styrer dermed mot et kraftunderskudd om få år. Med lang tid fra planlegging til drift for ny kraftproduksjon, er det uvesentlig om dette skjer i 2027, 2028 eller 2029; Norge er på stø kurs mot et kraftunderskudd.
Et kraftunderskudd vil ha store konsekvenser for Norge, der kraftprisene vil stige forbi nivåene vi ser på kontinentet:
- Hjørnesteinsbedrifter og industrier vil måtte avvikles som følge av høye kraftpriser.
- Nye industrier vil ikke lenger ønske å etablere seg i Norge.
- Husholdninger vil få vedvarende høye strømregninger
- Muligheten til å nå våre klimamål og -forpliktelser vil begrenses.
I møte med den kommende kraftkrisen føres det en offentlig debatt som er fragmentert og polarisert. Motstridende og stadig hyppigere informasjon fra fagmiljøene bidrar i tillegg til å skape informasjonsstøy og forvirring for forbrukerne. Samlet har dette en paralyserende effekt på både befolkningen og beslutningstakere.
I ytterste konsekvens risikerer Norge å få en sterk politisk motreaksjon. Det kan gi grønt lys til storstilt, ukontrollert utbygging av kraft. Så hvorfor sørger vi ikke for å løse denne krisen på en kontrollert måte, ved å begynne i dag?
Det er fordi dette er en komplisert utfordring. Norske beslutningstakere står i en situasjon der man må balansere tre viktige samfunnsinteresser:
- Bevare norsk natur.
- Maksimere antallet nye grønne arbeidsplasser.
- Maksimere direkte verdiskaping fra fornybare ressurser.
Felles for hver av disse samfunnsinteressene, er at de går på bekostning av minst én av de andre samfunnsinteressene. Avhengig av hvilket av de tre hensynene man ønsker å prioritere, vil fremtidens Norge se svært forskjellig ut.
Å begrense kraftutbygging for naturbevaring går på bekostning av både ny grønn industri og kraftinntekter fra eksport. Prioriterer man grønn industri eller krafteksport, medfører begge alternativene betydelige naturinngrep. Utbygging av naturressurser, kun til utnyttelse av krafteksport, kan i tillegg skade norsk grønn industri gjennom økte kraftpriser.
Ingen av alternativene gir oss en bærekraftig og helhetlig løsning på kraftkrisen.
Denne rapporten skisserer et forslag til en balansert og realistisk løsning på kraftkrisen. Løsningen opprettholder kraftoverskuddet, og legger til rette for nye og eksisterende industrieventyr. I tillegg vil den gi betydelige eksportinntekter og et begrenset fotavtrykk i naturen.
Denne rapportens hovedanbefalinger er å:
1. Tredoble produksjonen av landbasert vind fra dagens nivå ved å bygge ut i konsentrerte industriklynger. Slik kan man begrense fotavtrykket i naturen.
2. Investere kraftig i bunnfast havvind i Nordsjøen med smarte hybrid- og eksportkabler. Dette kan sikre tilstrekkelig verdiskaping, men også forsyningssikkerhet i Norge.
I tillegg bygger vi ut resterende potensial fra vannkraftanleggene, og etablerer noe solkraft på tak. På denne måten kan Norge, med et fotavtrykk begrenset til ~2000 km² landareal, skape et BNP-bidrag på opptil 110 milliarder kroner årlig. I tillegg vil det sikre konkurransedyktige kraftpriser for ny- og eksisterende industri, som skaper ~80 000 nye «grønne» arbeidsplasser.
Dette er et kompromiss i ordets rette forstand, for ingen av de tre samfunnsinteressene vinner fullt ut. Likevel innebærer den foreslåtte løsningen at vi vil utnytte 80-90 prosent av verdiskapings- og sysselsettingspotensialet. Samtidig vil vi ta i bruk en svært liten del av landets unike natur. Ettersom alle de tre samfunnsinteressene er en del av likningen i denne løsningen, mener vi at dette er en realistisk vei å gå. De kan danne grunnlaget for en felles plan som kan bidra til å løse kraftkrisen.
For å bygge videre på Norges grønne konkurransefortrinn, samt avverge kraftkrise og vedvarende kraftunderskudd, er det seks beslutninger som må tas i dag:
1. Vedta en forpliktende, samlet energiplan, med bred politisk forankring.
2. Trappe opp utlysning av havområder i Nordsjøen, for å tilrettelegge for utbygging av bunnfast havvind tilsvarende 30 GW innen 2040. Vindparkene foreslås knyttet til naboland gjennom etablering av hybridkabler.
3. Legge til rette for utbygging av nye nasjonale vindkraftanlegg, tilsvarende 30 TWh over 1000 km² i 2024, etter en grundig prosess med aksept fra lokale myndigheter.
4. Sikre effektivitet i prosessene for tildeling av konsesjoner og utbygging av infrastruktur.
5. Styrke målrettede ordninger for å redusere nasjonalt kraftforbruk.
6. Beholde et markedsbasert kraftsystem for å sikre effektiv utnyttelse.
Det er krevende beslutninger vi står overfor. Likevel må vi innse at tiden for enkle valg er over. Norge må tåle å ta tøffe beslutninger i dag for å fortsette å lykkes som energinasjon i morgen.
Norge i morgen 2023
Fortrinn i fare
Norske naturressurser har gjort Norge til en energinasjon med store konkurransefortrinn for landets næringsliv. Nå er fortrinnet i fare fordi utbyggingen av ny kraft stagnerer, samtidig som behovet for mer grønn kraft øker.
Enormt potensial for Norge i morgen
I over hundre år har vannkraftressursene vært en viktig bidragsyter til norsk næringslivs konkurransefortrinn. Norge har hatt stabile, lave kraftpriser og høy forsyningssikkerhet. Dette fortrinnet består av fire nøkkelaspekter.
1. Rikelig tilgang på grønn elektrisitet og stabile, lave kraftpriser
Norge har nærmere 100 prosent fornybar kraft i sin kraftmiks. Til sammenligning har Tyskland og Storbritannia i overkant av ~40 prosent. Gjennom et stabilt nett, og store mengder vannkraft, med muligheter til å regulere tidspunkt for produksjon i vannkraftverkene, har vi økt forsyningssikkerheten og forutsigbarheten. Vi har også lave kraftpriser sammenliknet med våre naboland, som kraftintensive industrier har hatt god nytte av i mange år.
2. Tilgang på naturressurser
Våre analyser viser at det er et teoretisk produksjonspotensial på ~1900 TWh årlig fra våre hittil ubenyttede ressurser. Dette tilsvarer mer enn elleve ganger dagens produksjon og kan muliggjøre vedvarende kraftoverskudd.
3. Tilknytning til andre markeder
Norge er godt posisjonert med tilknytning til viktige markeder, deriblant Tyskland og Storbritannia, samt våre naboer i Skandinavia. Dette har muliggjort stor verdiskaping og styrket forsyningssikkerheten i tørrår.
4. Stabilt og effektivt regulatorisk rammeverk
Det regulatoriske rammeverket har vært sentralt i etableringen av Norge som vannkraftsnasjon, og fremveksten av tilhørende industrier. I tillegg har det lagt grunnlaget for et effektivt kraftmarked.
Utbyggingstakten for ny fornybar kraft har stagnert
Til tross for en forventet økning i etterspørsel, har utbyggingstakten stagnert. Nå som vannkraften nærmer seg fullt utnyttet, må vi se til andre fornybarteknologier for å øke kraftproduksjonen – som vind og solkraft. På slutten av 2010- og starten av 2020-tallet var vi på god vei til å bygge ut tilstrekkelig kraft til å opprettholde et vedvarende fortrinn, særlig drevet av landbasert vind. De siste årene har derimot utbyggingen stoppet opp ettersom landbasert vind ble «satt på pause» i 2019. Det bygges ut mye mindre kraft enn før, og selv ved inkludering av konsesjonsgodkjente prosjekter er vi langt fra å nærme oss utbyggingstakten fra 50- til 80-tallet.
Norge styrer mot et kraftunderskudd allerede før 2030
Dersom det ikke bygges ut betydelige mengder ny kraftproduksjon, vil Norge stå overfor et kraftunderskudd allerede om 4-6 år. Dette forventes selv ved konservative prognoser for forbruksvekst, og vil resultere i en rekke uheldige konsekvenser for Norge. For det første vil vi måtte forvente høyere kraftpriser på linje med det europeiske kontinentet. Dette kan blant annet forårsake:
- Avvikling av en rekke hjørnesteinsbedrifter og industrier.
- At vi går glipp av nye industrieventyr fordi ny industri velger å etablere seg andre steder enn Norge.
- Økt økonomisk press for norske husholdninger.
- Begrensede muligheter til å elektrifisere og kutte utslipp i Norge, som er nødvendig for å nå våre klimamål og -forpliktelser.
Stor økning i kraftprisen har tidligere vært kompensert gjennom strømstøtte, men for å oppnå en bærekraftig løsning på sikt er vi nødt til å bekjempe prisveksten gjennom kraftutbygging
Norge i morgen 2023
Vår anbefaling
Hensyn til natur, industri og krafteksport må balanseres for å finne en langsiktig kraftløsning. En realistisk løsning som mer enn dobler norsk kraftproduksjon frem til 2040 er mulig.
McKinsey mener det finnes et realistisk alternativ for morgendagens Norge, som på en god måte balanserer de tre ulike samfunnsinteressene i kraftpolitikken. I dette alternativet bygger vi ut fornybar kraft som tar hensyn til verdien av natur og stimulerer til etablering av ny grønn industri basert på andre fortrinn enn rimelig fornybar kraft. I tillegg styrker vi forsyningssikkerheten ved å bli en integrert del av et europeisk kraftmarked. Dermed bruker vi natur i dag for å nå klimamålene våre, balansere de tre samfunnsinteressene, unngå fremtidig kraftkrise og sørge for en akseptabel kraftpris.
Norges årlige produksjonskapasitet av kraft øker til ~370 TWh i 2040.
Norge storsatser på havvind, og utbygger 135 TWh, totalt ~30GW årlig i 2040. Denne kraften er øremerket eksport og kobles direkte til kontinentet gjennom etablering av nye hybridkabler. Se dypdykk i den fulle rapporten.
Vi investerer i landbasert vindkraft, og oppnår totalt ~38 TWh ny produksjonskapasitet. Dette skjer gjennom oppgraderinger av eksisterende kraftverk (~8 TWh), samt ny utbygging (~30 TWh). Se dypdykk i den fulle rapporten.
Norge bygger ut total produksjonskapasitet i vannkraft på ~20 TWh og betydelige mengder solkraft på tak (~20 TWh).
Landet forsterker transmisjonsnettet innenlands for å unngå flaskehalser. Dette bidrar i tillegg til at vi tåler betydelig økt kraftvolum, samt legger til rette for sømløs transport av overskuddsstrøm fra nord til sør og videre til Europa.
For å lykkes i å balansere de tre samfunnsinteressene, må vi sørge for lav kraftpris innenlands, storstilt eksport og arealbegrenset kraftproduksjon. Utbyggingen av rimelig kraftproduksjon i dette scenariet er høyt nok til å dekke forbruket innenlands. Ekspansiv havvindsproduksjon skaper også betydelige eksportinntekter gjennom hybridkabler. Tett integrasjon med det europeiske kraftsystemet bidrar i tillegg til forsyningssikkerhet i Norge. Rimeligere kraft enn på kontinentet stimulerer nye næringer til å etablere seg i Norge. Sammen med klimaforpliktelser og elektrifisering øker det norske kraftforbruket i scenariet med ~80 TWh i 2040.
Denne løsningen har en ambisjon om å oppnå mest mulig verdiskaping og arbeidsplasser i Norge, samtidig som vi begrenser naturinngrep. Vi ønsker dermed å bruke natur for å bygge ut tilstrekkelig kraft til å stimulere eksisterende og ny industri gjennom rimeligere kraft enn kontinentet. Samtidig bidrar vi til forsyningssikkerhet i Europa gjennom eksport.
Norge oppnår en BNP-økning på 70-110 milliarder kroner, drevet av store eksportinntekter (~60 prosent) og ny industrietablering (~40 prosent). I tillegg skaper vi ~80 000 arbeidsplasser, hvor halvparten av arbeidsplassene vil komme gjennom etablering av nye næringer og gjennom ny kraftproduksjon. Sistnevnte drives i hovedsak av havvindsutbygging og tilhørende industriklynger, som forventes å kunne skape over ~30 000 arbeidsplasser. Til tross for attraktive bidrag til verdiskaping og sysselsetting, må Norge tåle beslag av ~2000 km² på land og ~6000 km² i havet.
Norge i morgen 2023
Fra ord til handling
Seks beslutninger for å sikre kraftoverskudd, og fire gode grunner til at Norge kan lykkes.
Seks beslutninger i dag, for å bygge Norge i morgen
1. Vedta en forpliktende, samlet energiplan, med bred politisk forankring
For å sikre stabile rammevilkår og tilstrekkelig tyngde og fart i kraftsatsingen, er det helt avgjørende med en forpliktende, tydelig energiplan som har bred forankring i Stortinget. Gjennomføring av energiplanen vil ta tid, og gå over flere stortingsperioder, noe som gjør at planen må ha støtte på tvers av partiskillelinjene. Planen må være i tråd med relevante, regulatoriske rammeverk som Norge er bundet av.
2. Trappe opp utlysning av havområder i Nordsjøen – For å tilrettelegge for utbygging av bunnfast havvind tilsvarende 30 GW. Vindparkene foreslås knyttet til naboland gjennom etablering av hybridkabler
Norge trenger en forpliktende opptrappingsplan med milepæler for tildeling og utbygging frem til 2040. Utbygning av hybridkabler skaper høye eksportinntekter og økt forsyningssikkerhet for Norge i tørrår, som er viktige forutsetninger bak satsingen. Ved å lage en langsiktig plan kan markedsaktørene forberede seg på et høyt utbyggingstempo fremover og effektivt levere ny kraftproduksjon. Samtidig vil forutsigbarheten gjøre det enklere å bygge havvindklynger langs kysten av Norge.
3. Legge til rette for utbygging av nye nasjonale vindkraftanlegg, tilsvarende 30 TWh over 1000 km²– Det krever en grundig prosess med aksept fra lokale myndigheter
Statlige myndigheter må stimulere kommunene til selv å ønske å bygge ut vindkraft. Kommunene kan også få mulighet til å beholde betydelige deler av verdiskapingen i lokalsamfunnet. I tillegg må det bygges ut tilstrekkelig nettkapasitet. Utbygging bør konsentreres i nærheten av eksisterende industriområder for å redusere nye naturinngrep.
4. Sikre effektivitet i prosessene for tildeling av konsesjoner og utbygging av infrastruktur
Kvalitet og effektivitet i prosessene for tildeling av konsesjoner og utbygging må forbedres. Dette vil redusere saksbehandlingstiden knyttet til ny kraftutbygging. Driftsmodellen kan effektiviseres gjennom digitalisering av prosesser og økt ressurstilgang i nøkkelorganene. På denne måten kan flere oppgaver og prosesser gjennomføres parallelt.
5. Styrke målrettede ordninger for å redusere nasjonalt kraftforbruk
Støtteordninger som fremmer strømsparing og energieffektivisering for både husholdninger og industri bør videreføres og styrkes ytterligere. På denne måten kan innenlands kraftforbruk reduseres og bidra til større kraftoverskudd. Eksempel på slike støtteordninger er ENØK-tiltak i Enova.
6. Beholde et markedsbasert kraftsystem for å sikre effektiv utnyttelse
For å stimulere utbygging av ny kraft må kraftprodusentene få tilstrekkelig betalt. Dette vil føre til noe høyere kraftpriser, og at konkurransedyktighet i norske næringer og selskaper bygges på andre fortrinn enn rimelig kraft alene. For å få til dette bør man opprettholde den markedsbaserte modellen som legger til rette for effektiv konkurranse blant aktørene.
Hvorfor kan vi lykkes? Norges styrker
Løsningen vi foreslår er ambisiøs og vil kreve at en rekke omfattende handlinger settes ut i livet. Det vil bli krevende, men om de riktige tingene gjøres raskt nok, kan det sikre velferd og bærekraft for morgendagens Norge.
1. Tilgang til eksisterende verdikjede, næringsliv og arbeidskraft
Norge har en eksisterende verdikjede som vil kunne muliggjøre rask skalering. 30-40 prosent av leverandører i norsk oljeindustri kan anvendes i havvindsatsingen. I tillegg er arbeidskraften og kompetansen overførbar.
2. Erfaring med politisk forankring og industribygging
Gjennom blant annet olje- og gasseventyret har Norge vist sterk vilje til å raskt tilrettelegge for, og skalere, ny industri, med politisk forankring på tvers av partigrenser.
3. Rask byråkratisk omstilling
Norge har et velfungerende byråkrati som har vist at landet raskt kan tilpasse seg og gjennomføre nødvendige prosesser i høyt tempo. Dette er senest bevist ved oljeskattepakken under koronapandemien.
4. Forpliktet til klimamål
Norge vedtok klimaloven i 2018, og forpliktet seg dermed til å etablere et lavutslippssamfunn og redusere klimagassutslipp med 80-95 prosent innen 2050.
Norge i morgen 2023
Norway Tomorrow Series
Norge i morgen 2023
